2009/2010 oppsummert
Alle skoleår består av både oppturer og nedturer. Det er trygt å si at skoleåret 2009/2010 på filmlinja ble en mer ekstrem berg-og-dalbanetur enn forventet.
Dette kommer jeg til å huske fra skoleåret 2009/2010:
- da Yun foreslo for Thea at de skulle høre på Slint mens de tok oppvasken - alene - fordi de andre som hadde kjøkkentjeneste ikke hadde dukket opp. Magisk musikk veier opp for det meste.
- at Jesper både likte/forgudet Henry Rollins og Saul Williams og er en god skuespiller.
- at Stians filmsmak er helt unaturlig velutviklet og at han har sett usannsynlig mye bra film.
- hvor bra rock/metal-konserten var på Heimtunfestivalen.
- at det var 30 minusgrader en periode i vinter, så jeg trodde jeg skulle fryse ihjel på vei til barnehagen.
- at det var Arilds siste år som rektor, så hele året hadde et skjær av vemod over seg.
Og ingenting av dette har med Langfilm-klassen å gjøre. Langfilm. Ordet innebærer en viss forventning, en viss investering av tid og krefter, en viss ambisjon.
Slik var skoleåret:
Om høsten gjorde elevene film-øvelser. Jeg kartla ambisjoner og ferdigheter, snakket med elevene om hva de hadde lyst til å gjøre, og vurderte hva de kunne klare, prøvde å plassere flest mulig i de rollene de ønsket seg, og skrev inn roller i manus for de som ønsket å prøve seg som skuespillere. Ikke minst sonderte jeg hva slags filmer elevene likte, og hvilke som utfordret og engasjerte dem, og tilpasset manuset etter det. Året før startet vi med et ferdig manus, dette året ville jeg at elevenes personligheter og interesser skulle speiles i manus. Det var et omfattende og inspirerende arbeid, og det viste seg igjen og igjen at kabalen la seg selv. Folk var flinke, de hadde talent. Da jeg så introduksjonsfilmene til f.eks. Christian og Vetle skjønte jeg at jeg hadde bra folk på laget.
Samtidig jobbet Tove med teaterklassen, kartla styrker og svakheter der. Også der var vi heldige - det var skuespillere hvis roller nesten skrev seg selv. Flere av skuespillerne var med i filmelevenes øvelsesscener og i novellefilmene deres, og vi så at de gjorde seg på film. Tove og jeg diskuterte manus, hvor langt vi kunne gå i å utfordre elevene, både forran og bak kamera, hvordan vi skulle få dem til å strekke seg til det ytterste, gjøre noe som lå langt over det som forventes av en folkehøgskoleproduksjon.
Så kom våren, siste innspurt før produksjonen skulle begynne. Kartet var lagt, det var bare å følge det. Jeg satte meg ned for å gjøre ferdig manus, filmelevene fikk gjestelærer og skulle samtidig lage film i små selvvalgte grupper, for å rette opp det ikke helt fordelaktige inntrykket noen av dem hadde gjort på novellefilmene. En uke før alt sammen skal presenteres for film- og teaterelevene klapper det hele sammen. En del av langfilmelevene finner ut at de likevel ikke vil jobbe med langfilm. De er ikke klare, de vil heller jobbe med kortfilm, de har ikke troen på seg selv, eller like sannsynlig, uten at de har mot til å si det, på prosjektet eller på meg. I steden for å vente, lese manus, få utdelt roller, prøve, gir de opp. Noen er veldig skuffet, de fleste likegyldige.
Av de seks gruppene som skulle lage filmer for å vise at de faktisk kan lage film er det en gruppe på to som har laget en film, og Håkon har laget the Awesome Magician. Takk og lov for det, akkurat da var det behov for litt plaster på såret.
Teaterklassen og Tove føler seg omtrent like sviktet som meg. De har jobbet frem imot dette prosjektet, og har lagt opp til at visningen de skal jobbe med utover våren skal kunne integreres i langfilmprosjektet. Nå må alt snus opp-ned også for dem.
De to klassenes studietur til Istanbul, som skulle brukes til innspilling, må brukes til noe annet. Tove og jeg drar i gang et kortfilmprosjekt, der filmelevene får strenge rammer og teaterelevene er skuespillere. Ikke alle er like fornøyde, noen bruker muligheten, strekker seg, og får til virkelig bra ting. Det samme gjelder det siste prosjektet, et samarbeid med Kreativ Skriving. Også her er rammene strenge, der de i et annet år ville ha vært mye friere så sent i skoleåret. Med noen hederlige unntak er det som å jobbe med seig sirup, men resultatene blir bra. Noen blir sinte og sure, noen lærer og jobber. Noen av de sinte og sure lærer også, men ser det trolig ikke selv. Prosjektet resulterer i tre veldig bra filmer (to er ikke lagt ut på YouTube enda, jeg håper veldig at elevene kan ordne det, for de er vel verdt å se), og en film som ble lagt død pga. latskap - symptomatisk for hele året, desverre.
At en linje som heter Langfilm ikke produserer noen langfilm - ikke en gang prøver og feiler - kan ikke beskrives som noe annet enn et nederlag. At elevene, som jevnt over både fremsto som og scoret seg selv veldig lavt på motivasjon likevel klarte å lage noen av de fineste og beste filmene som har blitt laget på skolen er selvfølgelig veldig, veldig bra. En del av elevene vil utvilsomt gjøre fantastiske ting i årene fremover, jeg kan bare tenke med vemod på hva de samme elvene, om de hadde valgt å dra lasset sammen, og faktisk hadde vært villige til å ta i, kunne ha klart å utrette i langfilmformat.
Det må store endringer til på filmlinja til høsten. Det er allerede en stor endring i det at den heter Film og ikke Langfilm. I tillegg kommer det nye krefter, nye impulser, nye prosjekter, ikke minst nye elever.
I mellomtiden kan jeg varmt anbefale at dere blar tilbake gjennom bloggen og ser på noen av de virkelig bra filmene som ble laget dette året, f.eks. Sirkel, Bingo og Afrika.
